«Det begynte med psykoanalysen». Dette er åpningsordene til psykoanalytiker og barneanalytiker Torhild Leira som velvillig har latt seg intervjue om IBUPs tilblivelse.
Hun forteller: Barnepsykoterapiforeningen ble dannet i kjølvannet av barneanalyseutdanningen, som ble etablert i 1986. Det gikk slik til:
Fiffi Piene
Fra venstre: Anne-Marie Auestad, Jon Lange, Marit Os og Torhild Leira.
Vi var en liten gruppe barneterapeuter som også var psykoanalytikere, som så behovet for en barneanalytisk utdanning, og som tok initiativ for å få i gang en slik utdanning. Gruppemedlemmene var Fiffi Piene, Anne Marie Auestad, Jon Lange, Marit Os og jeg. Initiativet oppsto ikke etter ønske eller påtrykk fra Norsk Psykoanalytisk Forening om å utvide psykoanalyseutdanningen til også å omhandle psykoanalyse av barn. Initiativet var vårt eget, og var fundert på en felles dedikasjon til barnefeltet.
Vi bestemte oss altså for å starte på egen hånd, og i 1980 gikk vi håndfast i gang. Vi laget et klinisk – teoretisk seminar som besto av oss fem, samtidig som vi begynte å arbeide med egne barneanalyser. Og så heldige var vi, at vi med en viss regelmessighet fikk veiledning av utenlandske barneanalytikere, individuelt og i gruppen. Martha Harris og Donald Meltzer fra England og Paulina Kernberg fra New York tilbrakte mye tid med vår gruppe, veiledet og inspirerte, i tillegg til at vi veiledet hverandres behandlinger løpende i gruppen.
En kan spørre om hvordan vår Forening stilte seg til denne særs autonome virksomheten vår. Jeg vil si at Foreningen stilte seg velvillig og støttende. Det hadde nok sammenheng med at vi alle var veletablerte barneterapeuter med mye erfaring i veiledning og undervisning i barnepsykoterapi, og til dels med publikasjoner om psykoterapeutisk behandling av barn i internasjonale tidsskrifter.
I løpet av tidlig 1980-tall ble fire av oss i tur og orden innvilget medlemskap i The International Association for Child Analysis. I 1985 ba Foreningen vår oss om å lage reglement for en barneanalytisk utdannelse, og året etter hadde vi et forslag klart som ble vedtatt på Norsk Psykoanalytisk Forenings årsmøte.
Med barneanalytisk utdannelse på plass, hadde vi også en videre målsetting. Fordi barneanalyse krever hyppige timer og høy behandlingsintensitet, var det klart at psykoanalytisk behandling ville nå ut til et begrenset antall barn og at psykoanalytisk orientert barneterapi ville nå ut til flere. Vi så nødvendigheten av å gjøre psykoterapifeltet mer tilgjengelig ved å utdanne psykoterapeuter, lærere og veiledere i psykoanalytisk orientert psykoterapi med barn. Dette var ikke nye tanker, de hadde ligget i kortene undervegs. Anne Marie Auestad hadde tumlet med ideer om å etablere et frittstående undervisningsinstitutt for psykoterapi med barn og unge, og jeg hadde snakket om muligheten av å etablere et slikt institutt i regi av Institutt for Psykoterapi.
På den tiden vi for alvor drøftet disse planene, ble Anne Marie og jeg invitert til stiftelsen av den første europeiske foreningen for psykoanalytisk orientert psykoterapi, i London. Det viste seg her at utdanningsbestemmelsene i denne nye foreningen lå til rette for våre forhold. Og det var opplagte fordeler ved felles europeiske utdanningsregler, som også ville medføre en form for kvalifisert sertifisering.
Fire av oss i gruppen som nå var blitt barneanalytikere, bestemte oss for å danne en psykoterapiforening for barn og unge som skulle kvalifisere for medlemskap i denne europeiske foreningen. Første mai 1991 så Norsk forening for psykoanalytisk psykoterapi med barn og ungdom – NFPPBU – dagens lys. Fra starten av var altså NFPPBU tilknyttet den europeiske foreningen for psykoanalytisk psykoterapi (EFPP), seksjon for barn og unge. Anne-Marie påtok seg vervet som leder i vår nyetablerte forening, Marit tok kasserervervet og Fiffi og jeg ble medlemmer. Program ble laget hvor hver og en i gruppen påtok seg å holde foredrag første året, for å komme i gang. Planens var å få inn andre foredragsholdere etter hvert.
Og samtidig startet vi det første toårige etterutdanningsseminaret for barneterapeuter. Her delte vi på undervisningen, som vi regnet med kunne overtas av de første kursdeltakerne når de hadde gjennomgått seminaret. Og slik har det gått. Vi imøtekom et behov – helt klart.
Det har vært artig å få det til, og det er en god følelse – ja, en glede – å vite at mange barn og unge får kvalifisert hjelp, sier Torhild Leira til slutt.