Av Rune Johansen
Lek i psykoanalytisk psykoterapi er både et verktøy for terapeutisk arbeid og en teori for utvikling og psykologisk vekst. Da tenker vi på lek som den frie, ikke-styrte spontane leken.
Leken som terapeutisk verktøy er beskrevet første gang av Hermine Hugh-Hellmuth i 1910. Sigmund Freud refererte til lek i sin beskrivelse av Lille Hans og oppdagelsen av mestring av separasjonsangst i beskrivelsen av sitt barnebarn i «fort-da»-leken i 1920.
Lek i psykoterapi og psykoanalyse har blitt utførlig beskrevet av både Melanie Klein og Anna Freud. Det var særlig Melanie Klein som beskrev forståelsen av lek som en parallell til arbeidet med drømmer hos voksne; som en innfallsport til å forstå barnets ubevisste og den indre verden. Gjennom utviklingen av sin forståelse av lek formet Klein mye av sin tenkning omkring barnets tidlige håndtering av gode og onde følelser og dermed grunnlaget for beskrivelsen av prosesser i den Paranoid-Schizoide- og Depressive posisjonen. Hennes forståelse av lek finner vi igjen i dag i arbeidet med barn med tidlig traume-erfaringer og omsorgssvikt.
Donald Winnicott tar med seg mye av Kleins tanker, men bringer inn forståelse av lek knyttet til generell utvikling; leken som nødvendig prosess for å utvikle kapasiteten til å håndtere følelser og leken som terapeutisk verktøy for endring i terapirommet. Sentrale begreper knyttet til prosesser i feltet mellom pasient og terapeut finner vi igjen i Winnicotts beskrivelse av overgangsfenomener og overgangsfelt («potential space»).
Senere teoretikere bygger mye på arbeidet til de tidlige pionerene. Wilfred Bion utvider forståelsen av fenomenet projektiv identifikasjon som en naturlig prosess mellom spedbarnet og moren som grunnlag for å håndtere tidlige uhåndterlige følelser. Fonagy bygger på både Winnicott og Bion i sin forståelse av evnen til kunne bearbeide følelser og å kunne oppleve seg som adskilt fra andre oppsummert som evnen til «å mentalisere». Daniel Stern beskriver i sine observasjoner av samspillet mellom mor og barn mye av det som Winnicott hadde beskrevet som nødvendige kapasiteter for en god omsorg og utvikling.
Nyere nevrovitenskapelig forskning bekrefter også lekens betydning for både å utvikle evnen til følelsesregulering og barnets kapasiteter for å utvikle et indre rom for å håndtere konflikter og følelsesmessig press. Høydepunktet i utviklingen finner vi i det vi kaller «forestillingsfasen»; en periode i barnets utvikling mellom 3-4 år og fram til 7 – 8 års-alder. I denne perioden blir det grunnleggende viktig at barnet får rom til den frie leken.
I psykoanalytisk orientert arbeid med barn i dag bruker vi lek både diagnostisk og terapeutisk. Gjennom «lekeobservasjonen» får vi et grunnlag for både å vurdere hvordan barnets følelser og indre verden er organisert for å håndtere de utfordringer barnet står i. Lekeobservasjonen gir grunnlag for å kunne planlegge terapeutisk arbeid, Samt et viktig prognostisk verktøy. Og i det terapeutiske arbeidet gjør leken det mulig å sette ord på det barnet har opplevd, jobbe med endring og å fremme utvikling.
Vi ser at forståelsen av lek i psykoanalytisk orientert tenkning og arbeid med barn har utviklet seg og at klinikerens erfaringer finner sin bekreftelse i nyere forskning. Lek er sentralt i menneskets utvikling, og lek er et viktig verktøy i psykoterapeutisk arbeid.